Just Culture for UAS-operatører

Problemet boka tar tak i

De fleste droneoperatører har et rapporteringssystem. Færre har et rapporteringssystem som brukes. Sprekken mellom de to er sjelden et resultat av vond vilje eller dårlige rutiner. Den oppstår fordi en pilot som vurderer å melde fra gjør et raskt overslag over hva det kommer til å koste, og fordi det overslaget baseres på hva som skjedde med forrige person som meldte fra, ikke på hva rutinen lover.

Det gjør rapporteringskultur til noe annet enn et dokumentasjonsspørsmål. Du kan ikke skrive deg til tillit. Boka bruker derfor mest plass på lederatferd og på de konkrete øyeblikkene der en organisasjon viser hva den egentlig mener: den første meldingen om noe som kunne gått alvorlig galt, den første saken der noen har brutt en prosedyre, og den første gangen en melding ikke får noe svar i det hele tatt.

Just Culture i en dronekontekst

Just Culture som begrep kommer fra bemannet luftfart, der det har vokst fram over flere tiår i store organisasjoner med tariffavtaler, verneombud og etablerte varslingsveier. Mye av litteraturen forutsetter den virkeligheten. En norsk UAS-operatør kan være fire personer, der operativ leder også er den som flyr mest, og der den som skulle vurdert en hendelse er den samme som var involvert i den.

Boka tar det utgangspunktet på alvor i stedet for å låne løsninger som forutsetter et apparat operatøren ikke har. Den ser på hva som er mulig når rollene overlapper, hvordan du skiller mellom rollen som leder og rollen som kollega når du har begge, og når det er riktig å hente inn noen utenfra fordi det ikke finnes en habil vurdering internt.

Den tar også opp noe som gjelder dronebransjen spesielt: at mange operasjoner utføres alene, uten kolleger som ser det som skjer. Når ingen andre var til stede, er selvrapportering den eneste kilden til informasjon, og da blir rapporteringsviljen ikke bare et kulturspørsmål, men den faktiske grensen for hva organisasjonen kan lære noe av.

Hva regelverket forventer, og hva det ikke sier noe om

Rapportering av hendelser i sivil luftfart er regulert gjennom forordning (EU) nr. 376/2014, som også omfatter beskyttelse av den som rapporterer. Rammene for droneoperasjoner ligger i forordning (EU) 2019/947, med de norske særbestemmelsene i forskrift om luftfartøy som ikke har fører om bord. Boka gjengir hva disse regelsettene forutsetter om rapportering og oppfølging.

Det regelverket ikke gjør, er å beskrive hvordan du får folk til å bruke systemet. Kravet om at det skal finnes en ordning sier ingenting om hva som skjer i praksis når ordningen møter en organisasjon med en historie, en ledelse og et sett uskrevne forventninger. Det er hele grunnen til at boka finnes, og også grunnen til at den ikke kan brukes som dokumentasjon på at kravene er oppfylt.

Fra prinsipp til praksis

Hvert kapittel avsluttes med noe som er ment å brukes, ikke bare leses: spørsmål å ta opp i et ledermøte, formuleringer som kan gjenbrukes i en policy, og eksempler på situasjoner der to organisasjoner med samme regelverk oppfører seg helt ulikt. Eksemplene er konstruerte for å illustrere mønstre, ikke gjengivelser av virkelige hendelser hos navngitte operatører.

Vil du ha et raskt inntrykk av hvor din egen organisasjon står før du leser, finnes en gratis screening av rapporteringskultur i Just Culture-verktøyet. Den tar rundt tolv minutter, kjører i nettleseren, og peker på hvilke deler av rapporteringssløyfa som ser svakest ut.

Utgaver og format

Boka finnes som Kindle-utgave og som papirutgave. Innholdet er det samme. Sidetallet er ulikt fordi utgavene er satt forskjellig, og papirutgaven er den som fungerer best hvis boka skal ligge tilgjengelig på et kontor og brukes som oppslagsverk i møter.